Dia de peaton

På søndag var det «dia de peaton» oversatt til norsk blir det «fotgjengernes dag». Det er en dag der man ikke kan bruke motoriserte kjøretøy. Med andre ord er det en dag der gatene tømmes for biler og busser, og blir fullt med sykler og mennesker.

Siden det var søndag var det også aktivitet i kirkene våre. Jeg besøkte Emanuel, som «bare» var en 2 timers spasertur fra blokka mi. Dia de peaton arrangeres 3 dager i året. Det er en sosial dag der folk samles i gatene,  leker for barna og mye god mat. Minner kanskje om en mini 17. mai.

Pique Macho. Noe av det beste du får!

Dette var også 56 års dagen til Rosa. Hun ble selvsagt feiret med kake og gaver fra los hermanos.

Reklame

De siste dagene

Det skjer mye for tiden og jeg klarer ikke å blogge om alt (heldigvis for dere), men her kommer et lite sammendrag fra de siste dagene.

Lørdag:
Vi har 3 menigheter her i Cochabamba Jesús Maestro, Sinaí og Emanuel. Nå på lørdag besøkte jeg den sistnevnte. Emanuel er den  eldste av våre menigheter, og det er den som ligger nærmest sentrum. Ungdomsmøte begynte kl. 19.30 og jeg skulle ha en liten andakt. Godt oppdratt europeer som jeg er var jeg på plass 19:20. Men da var det ikke så mange tilstede. I åttetiden kom de første, og da begynte vi å rydde og vaske menighetslokale. Nærmere klokken ni kom musikerene og møtet kunne begynne. Vi var omtrent 20 stk. Misjonæren prøvde å si noen ord fra Joh. 1:45ff. 

 

Søndag:
Reiste jeg og Gunn sammen med menigheten Sinaí på en utflukt til Cliza. Vi var omtrent 70 stk og tilbrakte mesteparten av dagen der. Dagen bestod hovedsakelig av møte, leker, konkurranser, bading og god mat. Fikk endelig spilt raqueta igjen, en sport som uten tvil hadde slått an i Norge. Godt å bli kjent med flere.

 

Tirsdag:
Back to school. Har begynt med språk og skal prøve å lære det frem til januar. Har to lærer 4t hver dag. Så her er det bånn gass. Ellers besøkte jeg gateprosjektet til Pinni. Hun og søsknene driver leksehjelp for vanskeligstilte barn, samt tar seg av barn og ungdom som bor på gata. Jeg for lov til å stikke innom på tirsdager og dele et lite ord for ungdommene. Det setter jeg stor pris på.

Veien, sannheten og livet

Utenfor blokka mi er det noe som ligner på en kjerrevei. I Norge ville vi vel kalt det for en god gammeldags traktorvei. Small og støvete er den, men det er en trafikkert vei. Jeg ser noen ungdommer ruslende på vei til skolen, en mor med sitt spedbarn under armen, barn som springer etter en ball, en mann på vei med en trillebår, en gammel kvinne vandrende mot butikken. Veien er liten, men de er mange som bruker den. 

De som går på denne veien er i grunn ikke så ulike på misjonæren som sitter i høyblokka si. Joda, vi ser annerledes ut, men vi har og mange likhetstrekk. Vi er mennesker som bærer på tanker, forventninger,  meninger, ønsker og drømmer for dette livet. Men vi har mer til felles enn det. Vi er skapt og elsket av Gud. Ja, vi er elsket så høyt at Gud valgte å bli menneske. Jesus kom til oss, døde og tok alle vår synd, skyld og straff på seg. Hvorfor? Jo fordi vi skulle gå fri. Du som går på denne kjerreveien; barn, ungdom, voksne, eldre, mann og kvinne. Hvor går egentlig din ferd? Hvor leder veien deg? Ja du som vandrer der nede, hva blir ditt stoppested?  Jesus sier «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» Vet bolivianeren det? Jeg er jammen ikke sikker på om han gjør det.

Det er vårt kall som kristne. Å fortelle om Jesus, peke på ham, ja leve våre liv til ære for ham. Det kan du gjøre enten om du bor i Bolivia, Norge eller i et annet land. For når alt kommer til alt så er det vel det vi  ønsker, er det ikke? At så mange som mulig skal åpne sine hjerter når Jesus banker. At så mange som mulig kan vandre på veien i lag med Jesus helt hjem til det evige liv.

«Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Åp. 3:20

Det første døgnet i Bolivia

Jeg har nå tilbrakt det første døgnet i Cochabamba, Bolivia. Ankomsten var kl 04:00 lokal tid og på flyplassen ble jeg møtt av Bernt Egil og ICELs nye gensek. Mario. Nå er jeg innlosjert i blokka «Punta Cana», i 3 etg. og nærmeste nabo til Gunn og Bernt Egil.
De første dagene går til innkjøp av møbler og prøve å bli litt kjent her i området. Neste uke blir det misjonærsamling for oss nordmenn (Strømme, Dagsland, Gro og Malvin) og jeg blir litt med på et pastorkurs for de lokale pastorene. Mandag 29.aug starter jeg for fullt som språkstudent og kommer til å lese spansk frem til januar.

Jeg er takknemlig for være en av NLMs utsendinger her i Bolivia. Og jeg takker for alle hilsener og forbønn.

«Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne innhegningen. Også dem må jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde.»
Joh. 10:16