Kategoriarkiv: Bli kjent med

Bønnekvinnen

Jeg har lyst at du skal bli kjent med denne bolivianeren. De aller fleste Boliviamisjonærer vet godt hvem dette er: Victoria Valdivieso Omonte. Eller som hun egentlig liker å bli kalt Vicky.

14454094_10153782530397595_44200497_o

Vicky er 44 år gammel. Kommer opprinnelig fra fjellandsbyen Acasio, men har bodd i Cochabamba siden 2008. Her bor hun sammen med sine to sønner Abner (20 år) og Daner (11 år).

Vicky har opplevd mye i livet. Oppveksten på landsbygda var til tider veldig vanskelig. «Det var vanskelig for oss barna. Jeg liker ikke å tenke tilbake på barndomsåra, jeg vil helst glemme det» sier hun tydelig berørt. Vicky er minst av syv søsken. Der en av brødrene hennes døde tidlig. Foreldrene til Vicky var katolikker som «alle andre», de var religiøse, men de kjente ikke Jesus. Festing og drikking er veldig vanlig i religiøse feiringer på landsbygdene. Allerede som 11 åring begynte Vicky å jobbe. Hun måtte gjøre sin plikt for å skaffe mat på bordet. Vicky har lenge hatt et anstrengt forhold spesielt til sin far. Det var det flere av søsknene som slet med. I dag er det bare en av de som bor i Acasio. Resten er spredd rundt omkring i La Paz, Oruro, Santa Cruz og Cochabamba.

På grunn av vonde opplevelser, slet Vicky lenge med å tro på Gud. «Hvordan kan det finnes en Gud, når jeg har det så vanskelig?» Som 15 åring kom hun i kontakt med de norske misjonærene i Acasio. Bl.a. familien Aardal. Disse misjonærene var annerledes. De var vennlige, høflige, snakket rolig, smilte. En nysgjerrighet ble skapt hos den da unge Vicky. En søndag tok hun motet til seg og gikk på møtet i vår menighet i Acasio. Der fikk hun seg en liten overraskelse. Det var jo ingen ungdommer der. Misjonærene var der, noen eldre, noen voksne og noen barn. Kan jeg passe inn her? lurte Vicky på.

Foreldrene og søsknene var ikke særlig begeistret for at Vicky begynte å gå i vår lutherske menighet. Til tider var de ganske frekke og mobbet henne. De ville at hun skulle slutte å gå der, men tvert imot. Jo mer de maste og plaget, jo mer ønsket hun å fortsette å gå. Tok ikke lang tid før Vicky ble fast å se, i benkeradene på søndagene. Ikke lenge etter på begynte hun å jobbe for de norske misjonærene som hushjelp. Det har hun gjort helt frem til idag.

Vicky lærte tidlig å be til Jesus. «Det skjedde en forandring i hjertet mitt, og jeg vil vite mer om Jesus. Jeg leste i Bibelen og søkte Ham i bønn.» Vicky. Bønnekvinnen. Hun har bedt mange bønner.

Får 2 år siden tok faren til Vicky i mot Jesus. Noen få måneder senere døde han. For litt over 1 år siden ble også moren hennes en kristen. Nå er også hun hjemme i Himmelen.
En av Vicky sine søstre bor i Santa Cruz. Vicky snakker med henne på telefonen, og nå har også hun begynt å gå i en evangelisk menighet der. Vicky ber. Og hun har fått mange bønnesvar.

Livet er dog ikke alltid en dans på roser. Mars 2011 omkom Vickys ektemann, Macdoño, i en motorsykkelulykke. Som 39 åring var hun igjen alene og skulle forsørge to barn. «Det var vanskelig, men Jesus har forsørget oss.»

De to guttene Abner og Daner sliter begge med synet. Spesielt Daner. Han er bare 11 år, men har allerede hatt 3 øyeoperasjoner. De har vært sånn passe vellykket. Han ser veldig lite på høyre øye og er blind på venstre. Han skal snart ha en ny operasjon. Vi må be om at denne gang, blir operasjonen vellykket.

Vicky var lenge i tvil om hun skulle sende Daner på skolen, eller om hun skulle ha han hjemme. Kanskje han kan gå noen 2-3 dager i uken, men bare halvdag? De snakket med rektor og bestemte at de skulle gjøre et forsøk. Nå går Daner på skolen hver dag. Han ser nesten ingenting, men han får bare toppkarakterer. Best i klassen. «Jeg skjønner ikke at det går an.» sier hun stor smilende. Vicky ber. «Hva annet kan jeg gjøre?»

Daner før operasjonen.
Daner før operasjonen.

Det er inspirerende og trosstyrkende å snakke med denne sterke bønnekvinnen. Noen tror at misjonæren skal ut og «lære opp» nye. Misjonæren har nok svaret på alt. Sånn er det ikke. Heller tvert imot. Jeg lærer mye av mine bolivianske brødre og søstre. Så håper jeg, at på sikt, kan jeg også være til nyte for dem.

Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ikke la din fot vakle, din vokter skal ikke slumre. Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. Salme 121.

Mirakelgutten

Jeg har lyst du skal bli kjent med denne karen. Dette er ingen ringere enn: Mahonry Omar Campitos Torres. Eller bare Omar. 14067486_941219505990414_8317674788468381182_n

Omar er en smilende 21 åring. Kommer opprinnelig fra Beni (Amazonas området), men grunnet studie har han flyttet til Sucre. Der bor han i lag med sine to eldre søstre som også studerer i «den hvite byen». Den miste søstera bor fortsatt med foreldrene i lavlandet.

En må nok kunne si at Omar og søstrene ikke har hatt en tradisjonell boliviansk oppvekst. Faren er katolikk mens moren er mormoner. Søsknene har dog hatt en grei oppvekst, men grunnet forskjellig tro i hjemmet, har familien vært noe splittet.

For en stund tilbake fikk noen jenter i vår menighet i Sucre, Vida Nueva, kontakt med Omars storesøster. De invitert henne med på ungdomsmøtene, og på den måten ble Tamara kjent med Jesus. Nå i juni, har også Omar begynt å gå i vår menighet. Det er fantastisk!

Omar var jeg så heldig å bli kjent med nå på leiren i Sucre. Han smiler. Alltid blid. Alltid hjelpsom. Han har nemlig en ekstra god grunn for å smile og være glad. Han blir også omtalt som mirakelgutten.

For 3 år siden når Omar gikk siste året på videregående skjedde det en ulykke. Han og noen kamerater var på taket på skolebygget. Omar var uheldig og falt 26 meter ned i asfalten. 26 meter. Et fall som doktorene mente ingen kunne overleve. Omar gjorde det. Han landet med armene først. Og han har ikke mer skrammer enn stålplater i begge armene og sydd noen sting i hodet. Han kan ikke løfte tunge ting med armene. Men han spiller volley og fotball som alle andre. Omar smiler. Alltid.

Fallet fra skoletaket vil nok alltid bli husket. Og Omar har nok forandret seg mye siden tiden på videregående. Vi to er forskjellige, vi har opplevd forskjellige ting og har forskjellig oppvekst. Men vi har og mange likhetstrekk. Nå vil Omar hjelpe. Ja nå vil han følge Jesus.
img_4755