Sulten?

 

 

En bolivianer er glad i å spise, det er vel de fleste av oss? En cochabambiner (person fra Cochabamba) elsker å spise. De sier i hvert fall det selv her i byen: «Du spiser ikke for å leve, men du lever for å spise.» Her trenger du ikke lete lenge før du finner et spisested. Choleta, churrasco, pique, charque,  silpancho, chicaron, pollo al broaster, al spiedo, al horno og ikke minst sopa de mani. Cochabambinerne har helt klart å knekke «matkoden», ingen tvil om det!
Vi spiser, og  det må vi gjøre hver eneste dag for å holda maskineriet i gang. Men er dette den eneste formen for mat som vi har bruk for? Bibelen sammenligner Guds Ord med mat som vi også må ta til oss.

La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud. Kol.3.16

Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Matt.4:4

Salme 102.

Leser vi Bibelen? Det kan være fort gjort å glemme, det kan være tiltak å sette seg ned, det kan være vanskelig å sette av tid. Vi er jo så travle. Og når vi først er ledige så er det jo 1000 ting vi skulle ha gjort: vasket klær, tatt oppvasken, betalt regninger osv. Tid har vi, det handler bare om prioritering og gode rutiner.

For en tid tilbake startet den ene menigheten vår her i Cochabamba, en bibelgruppe. Folk ville samles om Ordet, de ville ta til seg næring. De ville bli bedre kjent med Jesus. De begynte med annenhver torsdag. Det fungerte bra og ikke lenge etter på bestemte de å samles hver torsdag.
Siden har det startet opp to grupper til som samler seg i bønn og bibellesing. Folk hungrer etter Ordet! Og det er fantastisk å se og å være med på.

Øivind Andersen sa en gang: «Ditt forhold til Jesus, er slik som ditt forhold til Bibelen er.» Er du sulten? Hungrer du etter Guds Ord? Tenker du at Jesus er langt borte fra deg? Svaret er enkelt: Les og et!

Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg over de fete retter. Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve.                    Jes. 55:1-3

Reklame

Du skal ikke ha andre guder enn meg

Da talte Gud alle disse ord og sa: Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.

I det gamle testamentet kan vi lese om mange forskjellige avguder som folket tilbad. Baal og astarte bilder blant annet. Før Daniel sine tre venner ble kastet i ildovnen, sa de følgende: Men hvis ikke, så skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbe det gullbildet du har stilt opp. Dan 3:18. 
Når Moses kom ned fra Sinaifjellet med de ti bud, danset jødene rundt en gullkalv og priste den for befrielsen fra Egypt. Hvordan kunne de gjøre det? Hadde de allerede glemt underet hvor Gud delte Rødehavet i to? Typisk for disse jødene? Heller typisk for oss mennesker. Vi er ikke så ulike som mange av disse jødene i ørkenen.

Men finnes det avguder hjemme i Norge? Du ser kanskje ikke naboen dansende rundt en gullkalv titt og ofte. Men tro meg, de er der. Kanskje ikke like synlige, men desto enda farligere. Det kan være så mangt: penger, berømmelse, selvopptatt, you name it. Hvem er Herren i ditt hjerte?

Her i Bolivia er avgudene desto synligere enn hjemme i Norge.  Når spanjolene kom tvang de Sør-Amerikanerne til å ta bruk sine katolske fester. I Bolivia feiret indianerne katolske fester i mange mange år. Det vil si, uten i fra så det ut som katolske fester, men i hemmelighet fortsatte de å feira månen og solen, i nyere tid gikk det over til moder jord (pachamama). Kanskje er dette en av grunnen til at misjonen aldri har det fått samme fotfeste her som i andre land? Her vet alle hvem Jesus er, men det er få som kjenner han.

På utemarkeder i Peru og Bolivia finner du ikke så mange Astarte bilder eller ofringer til Baal. Men du får lett tak i amuletter, tarotkort, llamaoffer eller andre ting som blir innviet til moder jord. 

En kvinne med problemer i den ene foten kjøper en firfisle. Det er en levende og sprellende krabat. I hvert fall med det første, kanskje vet den hva som er i ferd med å skje? Først klippes halen, deretter hode, så følger både bakben og framben. Det er innvollene hun skal ha tak i og det skal hun smøre på foten der hun har vondt. Dette skal hun gjøre en gang i uken i tre uker, det er medisinmannen som har forlanget dette. Hvis hun ikke er bedre i foten etter tre uker må det ofres et nytt dyr, gjerne ett større.

Helgenen Camilo de Lelis overvåker det hele.

I Bolivia er ikke avgudsdyrkelsen vanskelig å finne. Den er så synlig som det går an. Ja så synlig at det nesten kan ta motet fra deg. Men det kan også ha en motsatt effekt: Her trengs det levende og troverdige Jesuvitner. Her trengs det personer som tør og ønsker å vise andre hvem Jesus er og hva han har gjort i våre liv. Kanskje kaller Gud nettopp deg til å bryte oppe? Vår venn Moses hadde mange unnskyldninger når Gud kalte ham i den brennende tornebusken: Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener. Jeg er tung i mæle og tung i tale. Men så svarer Gud oss i dag som han svarte profeten Samuel: Se ikke på utseendet hans og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.

«Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»

Det er en historie i Bibelen, hvor det kommer en rik ung mann til        Jesus (Mark. 10). Denne mannen bærer på et undrende spørsmål og spør ivrig: «Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Det er et spørsmål som mange har stilt seg også i ettertid. Ja det er et spørsmål som mange bærer på i dag over hele verden. Mange i Norge. Og mange her i Bolivia lurer på: hva må jeg gjøre for å arve evig liv?

Mange søker etter en tilfredsstillende ro. Det finnes millioner av mennesker rundt omkring i verden, som gjør noe for å bli god nok for deres gud. Reis til Mekka, bad deg i Ganges, bær fram offer til moder jord. Det ligger så dypt inngravert i vår menneskenatur: «Jeg må jo gjøre noe for å bli god nok for Gud!?» Det var jo det den rike unge mannen lurte på, også så veldig mange flere etter han.

Du som sitter hjemme i Norge og leser dette, kanskje har du også lurt på det? Hva du skal gjøre? Mange lurer på det her i Bolivia. En gjerningstro er knyttet tett opp til kulturen og samfunnet her. Du som tenker at du må gjøre noe for å bli god nok ovenfor Gud. Hva vil du gjøre? Helt ærlig. Hva vil du gjøre? Hva kan du gjøre? Vet du hva? Du kan ikke gjøre noen ting. Ingenting. Det står ikke i din makt. Hvorfor? Fordi Jesus har allerede gjort det! Ved døden på Golgata og oppstandelsen den tredje dag overvant Jesus det onde. Vi trenger ikke lenger bære fram et brennoffer til vår Far i Himmelen. Men Jesus var lammet som bar alle våre synder til endes.

«Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte.» 1. Pet. 1:18f. Jesus kom ikke for å frelse de perfekte, de som greier alle ting selv. Men han kom for deg og for meg, for oss, syndere. Vi som ikke kan komme til Gud av oss selv. Vi som vet og har sett at vi ikke strekker til. «Vi får kalles Guds barn, og vi er det.»

Og hvem er så det? De som for kalles Guds barn, de som har en evighet i med Ham i vente, hvem er de?  Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Matt. 11:28. Noen annen navneliste enn denne finnes ikke i vår Bibel. Kom til meg alle, sier Jesus.

Veien, sannheten og livet

Utenfor blokka mi er det noe som ligner på en kjerrevei. I Norge ville vi vel kalt det for en god gammeldags traktorvei. Small og støvete er den, men det er en trafikkert vei. Jeg ser noen ungdommer ruslende på vei til skolen, en mor med sitt spedbarn under armen, barn som springer etter en ball, en mann på vei med en trillebår, en gammel kvinne vandrende mot butikken. Veien er liten, men de er mange som bruker den. 

De som går på denne veien er i grunn ikke så ulike på misjonæren som sitter i høyblokka si. Joda, vi ser annerledes ut, men vi har og mange likhetstrekk. Vi er mennesker som bærer på tanker, forventninger,  meninger, ønsker og drømmer for dette livet. Men vi har mer til felles enn det. Vi er skapt og elsket av Gud. Ja, vi er elsket så høyt at Gud valgte å bli menneske. Jesus kom til oss, døde og tok alle vår synd, skyld og straff på seg. Hvorfor? Jo fordi vi skulle gå fri. Du som går på denne kjerreveien; barn, ungdom, voksne, eldre, mann og kvinne. Hvor går egentlig din ferd? Hvor leder veien deg? Ja du som vandrer der nede, hva blir ditt stoppested?  Jesus sier «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» Vet bolivianeren det? Jeg er jammen ikke sikker på om han gjør det.

Det er vårt kall som kristne. Å fortelle om Jesus, peke på ham, ja leve våre liv til ære for ham. Det kan du gjøre enten om du bor i Bolivia, Norge eller i et annet land. For når alt kommer til alt så er det vel det vi  ønsker, er det ikke? At så mange som mulig skal åpne sine hjerter når Jesus banker. At så mange som mulig kan vandre på veien i lag med Jesus helt hjem til det evige liv.

«Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Åp. 3:20