Sulten?

 

 

En bolivianer er glad i å spise, det er vel de fleste av oss? En cochabambiner (person fra Cochabamba) elsker å spise. De sier i hvert fall det selv her i byen: «Du spiser ikke for å leve, men du lever for å spise.» Her trenger du ikke lete lenge før du finner et spisested. Choleta, churrasco, pique, charque,  silpancho, chicaron, pollo al broaster, al spiedo, al horno og ikke minst sopa de mani. Cochabambinerne har helt klart å knekke «matkoden», ingen tvil om det!
Vi spiser, og  det må vi gjøre hver eneste dag for å holda maskineriet i gang. Men er dette den eneste formen for mat som vi har bruk for? Bibelen sammenligner Guds Ord med mat som vi også må ta til oss.

La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud. Kol.3.16

Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Matt.4:4

Salme 102.

Leser vi Bibelen? Det kan være fort gjort å glemme, det kan være tiltak å sette seg ned, det kan være vanskelig å sette av tid. Vi er jo så travle. Og når vi først er ledige så er det jo 1000 ting vi skulle ha gjort: vasket klær, tatt oppvasken, betalt regninger osv. Tid har vi, det handler bare om prioritering og gode rutiner.

For en tid tilbake startet den ene menigheten vår her i Cochabamba, en bibelgruppe. Folk ville samles om Ordet, de ville ta til seg næring. De ville bli bedre kjent med Jesus. De begynte med annenhver torsdag. Det fungerte bra og ikke lenge etter på bestemte de å samles hver torsdag.
Siden har det startet opp to grupper til som samler seg i bønn og bibellesing. Folk hungrer etter Ordet! Og det er fantastisk å se og å være med på.

Øivind Andersen sa en gang: «Ditt forhold til Jesus, er slik som ditt forhold til Bibelen er.» Er du sulten? Hungrer du etter Guds Ord? Tenker du at Jesus er langt borte fra deg? Svaret er enkelt: Les og et!

Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg over de fete retter. Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve.                    Jes. 55:1-3

Du skal ikke ha andre guder enn meg

Da talte Gud alle disse ord og sa: Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.

I det gamle testamentet kan vi lese om mange forskjellige avguder som folket tilbad. Baal og astarte bilder blant annet. Før Daniel sine tre venner ble kastet i ildovnen, sa de følgende: Men hvis ikke, så skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbe det gullbildet du har stilt opp. Dan 3:18. 
Når Moses kom ned fra Sinaifjellet med de ti bud, danset jødene rundt en gullkalv og priste den for befrielsen fra Egypt. Hvordan kunne de gjøre det? Hadde de allerede glemt underet hvor Gud delte Rødehavet i to? Typisk for disse jødene? Heller typisk for oss mennesker. Vi er ikke så ulike som mange av disse jødene i ørkenen.

Men finnes det avguder hjemme i Norge? Du ser kanskje ikke naboen dansende rundt en gullkalv titt og ofte. Men tro meg, de er der. Kanskje ikke like synlige, men desto enda farligere. Det kan være så mangt: penger, berømmelse, selvopptatt, you name it. Hvem er Herren i ditt hjerte?

Her i Bolivia er avgudene desto synligere enn hjemme i Norge.  Når spanjolene kom tvang de Sør-Amerikanerne til å ta bruk sine katolske fester. I Bolivia feiret indianerne katolske fester i mange mange år. Det vil si, uten i fra så det ut som katolske fester, men i hemmelighet fortsatte de å feira månen og solen, i nyere tid gikk det over til moder jord (pachamama). Kanskje er dette en av grunnen til at misjonen aldri har det fått samme fotfeste her som i andre land? Her vet alle hvem Jesus er, men det er få som kjenner han.

På utemarkeder i Peru og Bolivia finner du ikke så mange Astarte bilder eller ofringer til Baal. Men du får lett tak i amuletter, tarotkort, llamaoffer eller andre ting som blir innviet til moder jord. 

En kvinne med problemer i den ene foten kjøper en firfisle. Det er en levende og sprellende krabat. I hvert fall med det første, kanskje vet den hva som er i ferd med å skje? Først klippes halen, deretter hode, så følger både bakben og framben. Det er innvollene hun skal ha tak i og det skal hun smøre på foten der hun har vondt. Dette skal hun gjøre en gang i uken i tre uker, det er medisinmannen som har forlanget dette. Hvis hun ikke er bedre i foten etter tre uker må det ofres et nytt dyr, gjerne ett større.

Helgenen Camilo de Lelis overvåker det hele.

I Bolivia er ikke avgudsdyrkelsen vanskelig å finne. Den er så synlig som det går an. Ja så synlig at det nesten kan ta motet fra deg. Men det kan også ha en motsatt effekt: Her trengs det levende og troverdige Jesuvitner. Her trengs det personer som tør og ønsker å vise andre hvem Jesus er og hva han har gjort i våre liv. Kanskje kaller Gud nettopp deg til å bryte oppe? Vår venn Moses hadde mange unnskyldninger når Gud kalte ham i den brennende tornebusken: Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener. Jeg er tung i mæle og tung i tale. Men så svarer Gud oss i dag som han svarte profeten Samuel: Se ikke på utseendet hans og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.

Noruegamanta kani

Begynner å bli en stund siden forrige innlegg. Men det er et positivt tegn om at det skjer mye her om dagene.

For tiden er jeg språkstudent i 200% (føles i hvert fall sånn). Har timer formiddag og ettermiddag. Det er mye, men det er utrolig viktig å lære språk. Språklærerne mine er Elisabet og Marta. De er flinke, men jeg synes de til tider gir mye lekser. Noen dager går det veldig bra på skolen – spansk er enkelt! Andre dager er det vanskelig å jeg forstår ikke et ord. Er ikke bare bare for denne tette skallen å ta inn et nytt språk.

Når det blir for «mye» med spansken pleier lærerne mine å lære meg ett ord på quechua (indianerspråk), det pleier å hjelpe på konsentrasjonen. «Noruegamanta kani», betyr «jeg er fra Norge».

På skolebenken med Marta

 

Til helgen reiser jeg til Sucre for å være med på feiring av reformasjonen. Ønsker alle en god og velsignet uke.

 

 

Bønnekvinnen

Jeg har lyst at du skal bli kjent med denne bolivianeren. De aller fleste Boliviamisjonærer vet godt hvem dette er: Victoria Valdivieso Omonte. Eller som hun egentlig liker å bli kalt Vicky.

Vicky er 44 år gammel. Kommer opprinnelig fra fjellandsbyen Acasio, men har bodd i Cochabamba siden 2008. Her bor hun sammen med sine to sønner Abner (20 år) og Daner (11 år).

Vicky har opplevd mye i livet. Oppveksten på landsbygda var til tider veldig vanskelig. «Det var vanskelig for oss barna. Jeg liker ikke å tenke tilbake på barndomsåra, jeg vil helst glemme det» sier hun tydelig berørt. Vicky er minst av syv søsken. Der en av brødrene hennes døde tidlig. Foreldrene til Vicky var katolikker som «alle andre», de var religiøse, men de kjente ikke Jesus. Festing og drikking er veldig vanlig i religiøse feiringer på landsbygdene. Allerede som 11 åring begynte Vicky å jobbe. Hun måtte gjøre sin plikt for å skaffe mat på bordet. Vicky har lenge hatt et anstrengt forhold spesielt til sin far. Det var det flere av søsknene som slet med. I dag er det bare en av de som bor i Acasio. Resten er spredd rundt omkring i La Paz, Oruro, Santa Cruz og Cochabamba.

På grunn av vonde opplevelser, slet Vicky lenge med å tro på Gud. «Hvordan kan det finnes en Gud, når jeg har det så vanskelig?» Som 15 åring kom hun i kontakt med de norske misjonærene i Acasio. Bl.a. familien Aardal. Disse misjonærene var annerledes. De var vennlige, høflige, snakket rolig, smilte. En nysgjerrighet ble skapt hos den da unge Vicky. En søndag tok hun motet til seg og gikk på møtet i vår menighet i Acasio. Der fikk hun seg en liten overraskelse. Det var jo ingen ungdommer der. Misjonærene var der, noen eldre, noen voksne og noen barn. Kan jeg passe inn her? lurte Vicky på.

Foreldrene og søsknene var ikke særlig begeistret for at Vicky begynte å gå i vår lutherske menighet. Til tider var de ganske frekke og mobbet henne. De ville at hun skulle slutte å gå der, men tvert imot. Jo mer de maste og plaget, jo mer ønsket hun å fortsette å gå. Tok ikke lang tid før Vicky ble fast å se, i benkeradene på søndagene. Ikke lenge etter på begynte hun å jobbe for de norske misjonærene som hushjelp. Det har hun gjort helt frem til idag.

Vicky lærte tidlig å be til Jesus. «Det skjedde en forandring i hjertet mitt, og jeg vil vite mer om Jesus. Jeg leste i Bibelen og søkte Ham i bønn.» Vicky. Bønnekvinnen. Hun har bedt mange bønner.

Får 2 år siden tok faren til Vicky i mot Jesus. Noen få måneder senere døde han. For litt over 1 år siden ble også moren hennes en kristen. Nå er også hun hjemme i Himmelen.
En av Vicky sine søstre bor i Santa Cruz. Vicky snakker med henne på telefonen, og nå har også hun begynt å gå i en evangelisk menighet der. Vicky ber. Og hun har fått mange bønnesvar.

Livet er dog ikke alltid en dans på roser. Mars 2011 omkom Vickys ektemann, Macdoño, i en motorsykkelulykke. Som 39 åring var hun igjen alene og skulle forsørge to barn. «Det var vanskelig, men Jesus har forsørget oss.»

De to guttene Abner og Daner sliter begge med synet. Spesielt Daner. Han er bare 11 år, men har allerede hatt 3 øyeoperasjoner. De har vært sånn passe vellykket. Han ser veldig lite på høyre øye og er blind på venstre. Han skal snart ha en ny operasjon. Vi må be om at denne gang, blir operasjonen vellykket.

Vicky var lenge i tvil om hun skulle sende Daner på skolen, eller om hun skulle ha han hjemme. Kanskje han kan gå noen 2-3 dager i uken, men bare halvdag? De snakket med rektor og bestemte at de skulle gjøre et forsøk. Nå går Daner på skolen hver dag. Han ser nesten ingenting, men han får bare toppkarakterer. Best i klassen. «Jeg skjønner ikke at det går an.» sier hun stor smilende. Vicky ber. «Hva annet kan jeg gjøre?»

Daner før operasjonen.

Det er inspirerende og trosstyrkende å snakke med denne sterke bønnekvinnen. Noen tror at misjonæren skal ut og «lære opp» nye. Misjonæren har nok svaret på alt. Sånn er det ikke. Heller tvert imot. Jeg lærer mye av mine bolivianske brødre og søstre. Så håper jeg, at på sikt, kan jeg også være til nyte for dem.

Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ikke la din fot vakle, din vokter skal ikke slumre. Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke stikke deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. Salme 121.

Campeonato de futsal

I går (lørdag) var futsal turnering på Jesus Maestro. Det var en turnering for alle menighetene våre her i Cochabamba: Sinai, Emanuel og Jesus Maestro var alle representerte med flere gutte- og jentelag.

Sinai gjengen oppe til venstre, Jesus Maestro i midten, Emanuel oppe til høyre.

Turneringen begynte kl 16 presist. Men som du ser på bildet så er det ikke akkurat fulle tribuner. Turneringen var ferdig kl 23 tiden. Da var det over 100 ungdommer tilstede.

Heiagjeng: Ruth, Remberto og Ariel

 

Trekløveren: Carlos, gringoen og Limberth

Visste ikke på forhånd om jeg skulle spille. Var ikke påmeldt noe lag, men tok med fotballsko i tilfelle. Var egentlig fornøyd med tribuneplassen, men neida som eneste «gringo» slipper man ikke så lett unna. Ble med et av lagene fra Emanuel. Og vi gjorde det ganske bra også. Under jentefinalen gikk strømmen på canchaen/banen, og det var umulig å spille  uten flomlys. Lysene måtte kjøles av en halvtime før de kunne skrues på igjen. Vi gikk inn i kirka og hadde ungdomsmøte, mens vi ventet. Ikke alle ungdommene var like møtevante så noen ventet utenfor, men mesteparten var med.

På ungdomsmøtene er det ofte mye sang, med en andakt i midten. Ungdommene fra Emanuel ledet allsangen, mens det var Rene,  pastor i Jesus Maestro, som talte over Kol. 3.
Etter møte fortsette finalene. I jentefinalen vant Emanuel overlegent over Jesus Maestro sine utvalgte damer. Desto mer spennende var det i guttene sin finale. Det var også Emanuel (mitt lag) mot de lokale fra Jesus Maestro.

4-2 stod det til Jesus Maestro, da super-innbytter  Solvang gjorde seg klar på innbytterbenken. 2 minutter senere var det 4-4. Det skal sies at det ikke var etter min fortjeneste, men heller motstandernes trette bein (de hadde ikke innbyttere). Det var tid for ekstraomganger, der vant vi knepet 5-6. Premien var 120kr på deling. Flott kveld med mye aktivitet. Ble kjent med flere som ikke er aktive i våre menigheter. Kan være en tanke å arrangere lignende kvelder litt oftere? Det er i hvert fall en flott måte å invitere nye med på møtene våre!

Bønneemner

Be for Bolivia. For folket her. At de må åpne sine hjerter for   evangeliet.

Be for vår samarbeids kirke ICEL. For ledere og pastorer.

Be for oss misjonærer at vi kan trives og gjøre den jobben som Gud har kalt oss til.

Takk Jesus for at du er med i både gode og onde dager. 

«Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»

Det er en historie i Bibelen, hvor det kommer en rik ung mann til        Jesus (Mark. 10). Denne mannen bærer på et undrende spørsmål og spør ivrig: «Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Det er et spørsmål som mange har stilt seg også i ettertid. Ja det er et spørsmål som mange bærer på i dag over hele verden. Mange i Norge. Og mange her i Bolivia lurer på: hva må jeg gjøre for å arve evig liv?

Mange søker etter en tilfredsstillende ro. Det finnes millioner av mennesker rundt omkring i verden, som gjør noe for å bli god nok for deres gud. Reis til Mekka, bad deg i Ganges, bær fram offer til moder jord. Det ligger så dypt inngravert i vår menneskenatur: «Jeg må jo gjøre noe for å bli god nok for Gud!?» Det var jo det den rike unge mannen lurte på, også så veldig mange flere etter han.

Du som sitter hjemme i Norge og leser dette, kanskje har du også lurt på det? Hva du skal gjøre? Mange lurer på det her i Bolivia. En gjerningstro er knyttet tett opp til kulturen og samfunnet her. Du som tenker at du må gjøre noe for å bli god nok ovenfor Gud. Hva vil du gjøre? Helt ærlig. Hva vil du gjøre? Hva kan du gjøre? Vet du hva? Du kan ikke gjøre noen ting. Ingenting. Det står ikke i din makt. Hvorfor? Fordi Jesus har allerede gjort det! Ved døden på Golgata og oppstandelsen den tredje dag overvant Jesus det onde. Vi trenger ikke lenger bære fram et brennoffer til vår Far i Himmelen. Men Jesus var lammet som bar alle våre synder til endes.

«Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte.» 1. Pet. 1:18f. Jesus kom ikke for å frelse de perfekte, de som greier alle ting selv. Men han kom for deg og for meg, for oss, syndere. Vi som ikke kan komme til Gud av oss selv. Vi som vet og har sett at vi ikke strekker til. «Vi får kalles Guds barn, og vi er det.»

Og hvem er så det? De som for kalles Guds barn, de som har en evighet i med Ham i vente, hvem er de?  Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Matt. 11:28. Noen annen navneliste enn denne finnes ikke i vår Bibel. Kom til meg alle, sier Jesus.

Mirakelgutten

Jeg har lyst du skal bli kjent med denne karen. Dette er ingen ringere enn: Mahonry Omar Campitos Torres. Eller bare Omar. 

Omar er en smilende 21 åring. Kommer opprinnelig fra Beni (Amazonas området), men grunnet studie har han flyttet til Sucre. Der bor han i lag med sine to eldre søstre som også studerer i «den hvite byen». Den miste søstera bor fortsatt med foreldrene i lavlandet.

En må nok kunne si at Omar og søstrene ikke har hatt en tradisjonell boliviansk oppvekst. Faren er katolikk mens moren er mormoner. Søsknene har dog hatt en grei oppvekst, men grunnet forskjellig tro i hjemmet, har familien vært noe splittet.

For en stund tilbake fikk noen jenter i vår menighet i Sucre, Vida Nueva, kontakt med Omars storesøster. De invitert henne med på ungdomsmøtene, og på den måten ble Tamara kjent med Jesus. Nå i juni, har også Omar begynt å gå i vår menighet. Det er fantastisk!

Omar var jeg så heldig å bli kjent med nå på leiren i Sucre. Han smiler. Alltid blid. Alltid hjelpsom. Han har nemlig en ekstra god grunn for å smile og være glad. Han blir også omtalt som mirakelgutten.

For 3 år siden når Omar gikk siste året på videregående skjedde det en ulykke. Han og noen kamerater var på taket på skolebygget. Omar var uheldig og falt 26 meter ned i asfalten. 26 meter. Et fall som doktorene mente ingen kunne overleve. Omar gjorde det. Han landet med armene først. Og han har ikke mer skrammer enn stålplater i begge armene og sydd noen sting i hodet. Han kan ikke løfte tunge ting med armene. Men han spiller volley og fotball som alle andre. Omar smiler. Alltid.

Fallet fra skoletaket vil nok alltid bli husket. Og Omar har nok forandret seg mye siden tiden på videregående. Vi to er forskjellige, vi har opplevd forskjellige ting og har forskjellig oppvekst. Men vi har og mange likhetstrekk. Nå vil Omar hjelpe. Ja nå vil han følge Jesus.

Campamento i Sucre

I helga var jeg i Sucre. Den hvite byen. En av de to hovedstadene (sammen med La Paz). Mange katolske storbyer har forskjellige feiringer. Denne helga var det feiring av Sucres jomfru Guadalupe. Det er en eneste stor fyllefest, der de tilber denne Guadalupe. Våre menigheter reiser som regel på leir når disse store festene blir arrangert i byene. Jeg fikk være med menigheten Vida nueva til en flott «leirplass» i Presto.  Fredag reiste vi 36 personer, for det meste ungdom, ut på campoen.

Bolivianerne liker godt lek og konkurranse. For å være helt ærlig er jeg litt «ferdig» med å blåse ballonger, springe etter ting i «henteleken», holde hender og prøve å velte en bøtte. Men når man er på leir så skal de lekes! Og da gjør det ingenting om gjennomsnittsalderen var 23år.

Ha en kjeks i panna. Spis den uten å bruke hendene.

Bolivianerne er ikke bare glade i å leke. De er også helt ville på å spise. «Frokost er det viktigste måltidet til dagen». Ikke i Bolivia. Frokosten er ofte en te/kaffe kopp. Kanskje en brødskive. Ellers spiser de to middager til dagen. Almuerzo og Cena. Og det er myyye mat!

Misjonæren ble lang i maska når han fant ut at dette bare var førsteretten(!)

Rett nr2. Mamma: Jeg sulter ikke! Etterpå var det også dessert.

Konge gjeng!

Jeg og pastor Pepe. Kanskje jeg skal farge håret svart. Igjen?

Vi var på leir ikke bare for å leke og spise. Vi var der først og fremst for å bli bedre kjent med Jesus. Jeg hadde to morgen andakter. Mens pastor Pepe hadde seminar og kveldsmøter. Lørdag var det vitnemøte med bålet. Sterke vitnesbyrd ble delt. Mange kommer fra katolske familier og det er ikke alltid like lett i hjemmet når mor og far ikke deler samme tro. Veldig oppløftende for meg å være med dem denne helga.

Takknemlig for en flott helg i Sucre. Mye mye bra ungdom der. Ungdom som vil noe med livet sitt. Ungdom som vil tjene og leve for Jesus. Selv om det kan være utfordrende og vanskelig. Håper det ikke blir for lenge til neste gang jeg treffer dem igjen.
Nå er jeg tilbake i Cochabamba og skal på språkskolen.
Takk for all forbønn. Husk gjerne på ungdomsflokken vår i Sucre også! Hablamos.

El misionero

Jeg har vært så heldig at jeg har fått besøke Bolivia tidligere. Jeg var ettåring i 2010, i tillegg har det blitt 2 turer utenom. Så du kan si jeg visste jo hva jeg gikk til når jeg nå reiste ut. Eller gjorde jeg det? De siste dagene har jeg fått meg noen overraskelser.

Det er spansk pugging det går i for tiden. Hvis jeg ikke er på skolebenken, sitter jeg som regel hjemme å gjør lekser. Utfordrende? Ja. Kjedelig? Ja i grunn det også. Men det må til. Språket må læres, og det skikkelig. Heldigvis har jeg fritid også, til å henge med venner og stifte nye bekjentskap.

Her en dag var jeg hjemme hos en familie. Bolivianerne er veldig gjestfrie og disker ofte opp med en god «almuerzo»/middag. Denne gang var jeg ikke hos en kristen familie. Men før vi skulle spise, spurte faren i huset. «Preben, tu eres el misionero….» Preben du er misjonær, vil du be for oss og dette måltidet vi nå skal ha sammen? Jeg må innrømme at jeg ble tatt veeeldig på senga… Jeg har pugget mye spansk med lærerne mine, men vi har ikke kommet til det kapittelet som sier «hvordan be en takkebønn på spansk». Jeg ba litt på spansk og avsluttet på norsk. Faren takket for den korte bønnen, og jeg håper det kan ha betydd noe for dem. Vi spiste og fikk en god samtale etter på. I morgen skal jeg spille fotball med dem, så håper å bli bedre kjent med dem.

Lignende «overraskelse» fikk jeg meg idag. Besøkte på ny leksehjelp prosjektet til Pinni og familien. Begynner å bli kjent med barna der så det er gøy. Noe som jeg ikke var klar over, var at i dag skulle jeg ha en andakt. De spurte meg om jeg kunne komme, og det ville jeg jo. Men ante ikke at det betydde at «el misionero» også skulle ha ett lite Ord. Det ble noen avventende minutter. Men etterhvert som jeg fikk summet meg, ble det en liten andakt om «Jesus som ser oss, kjenner oss og vil ha samfunn med oss.» Aner ikke hvordan det gikk. Men kanskje var det noen der som fikk noe å tenke på.

Når jeg reiste til Bolivia hadde jeg mange forventninger. Det som har blitt en «vekker» for meg er at folket her. Bolivianerne. De har også forventninger til meg som misjonær. Så nå blir jeg ikke så overrasket som tidligere, når noen spør om forbønn eller en hilsen. Det er jo et privilegium å få være med å be og å dele noen fra Bibelen.

Prebens Bolivia-reisetips:
Hvis du skal et sted, alltid ha klart en liten andakt eller en hilsen. Du vil garantert få bruk for det.